De første dagene med Mr Glossy (les: 3D Max) har vært som et arrangert ekteskap. Vi kjenner ikke hverandre så godt og er egentlig ikke så interessert i å komme over ens heller. Men som fredsmekleren jeg er, prøver jeg da i hvertfall.

Det hele begynte da han kom hjem sliten fra en arbeidsøkt. Jeg tilrettela praktiske instillinger for å gjøre tilværelsen lettere og forsøkte vennlig å spørre om hvordan dagen hans hadde vært. Svaret som kom var på et språk jeg skjønte lite av. Jeg mistenker at han slår over til røverspråk når han er gretten kun på pur.. Med denne trykte atmosfæren fikk jeg et innfall om at jeg skulle tilby å hjelpe, sånn for å lette på stemninga. Tilbudet jeg la på bordet var at jeg kunne ta over noen av arbeidsoppgavene hans. Hvor vanskelig kan det være? tenkte jeg. Han sendte meg et skeivt glis og mumlet noe som at ja, sett i gang hvis du tror det er så sabla enkelt.

Dagen etter møtte jeg opp på jobben hvor jeg fikk instruksjoner av ei britisk dame fra Autodesk som aldri introduserte seg med navn, men jeg velger å kalle henne Miss Overload. Dette kommer ikke av at hun prater for raskt, det er heller det at hun kommer med så mye og kompleks informasjon i løpet av kort tid at oss vanlige dødelige enten må omformes til en cyborg så vi kan oppgradere hardwaren, eller eventuelt kravle opp på en øde fjelltopp i himmalaya på leting etter en mester som kan sette oss inn i dyp meditasjon for å få tatt i bruk noen ekstra prosent av hjernens urørte kapasiteter. Med andre ord; min lille hjerne klarte ikke å absorbere all informasjonen som kom flommende, kanskje bare 60 %.

Deretter var det på tide å bli sendt ut i krigssonen. Teori er jo uansett bare teori, det er der ute man får sett hva som fungerer i praksis. Så jeg hadde håp om at min lille teori-input på 60% kom til å blekne i forhold til min uslåelige kampevne på slagmarka.

nei, ikke det nei. Smadret halvt til døde og med desperate fingre som dengte løs på ctrl– og Z– tastene, fikk jeg med ett en slags snikende respekt for Mr Glossy. Joda, det er kanskje ikke bare å sitte på sin høye hest og tro man elegant kan svinge seg inn i en hvilken som helst situasjon og skinne. Jeg skjønner nå hva som lå bak det skjeve gliset som ble sendt meg tidligere; det kreves hardt arbeid, oppmerksomhet og dedikasjon for å mestre denne jobben.

Da jeg kom hjem med kampens usle utbytte fikk jeg overraskende ingen sarkastiske “Det var det jeg sa”-kommentarer. Det var heller en påtatt likegyldighet som kom som et håpefult motstykke til tidligere hendelser.

Det usle utbyttet (les; min første 3D modellering):

 

I går unngikk jeg Miss Overload i frykt for at hjernen bokstavelig talt skulle eksplodere og splætte utover hele veggen. Heldigvis holdt Sjefen (aka Kristian) inn-med-teskje-seminar, sånn for og være sikker på å få med alle, inkludert de som mentalt sett er på 5 årsstadiet. Woohoo!!! Underveis i seminaret var det praktisk lekestund hvor jeg fikk prøve ut det som de voksne snakket om. Litt etter litt ble det bedre. Mojjo!

 

 

Mr Glossy og jeg har i løpet av den siste tiden kommet hverandre litt nærmere også. Vi samarbeidet til og med lenge nok til å lage denne lille modellen sammen:

 

Kan det ha seg sånn at denne ekteskaps-greia kan fungere allikevel, med tiden? Kanskje med nok omtanke, tålmodighet og forståelse? Stay tuned..

 

Advertisements