Siden det er en stund siden jeg har tegnet aktivt, har jeg bestemt meg for å følge leksjonene i boka ‘Å tege er å se‘ av Betty Davis helt fra starten og bli gjenforent med basicen. For det første er det interessant lesing, en veldig teknisk tilnærming til dette med å se og det å tegne. For det andre merker jeg at jeg fortere finner tilbake til mine ‘glemte‘ tegnekunnskaper (eller som Davis ville forklart det; min høyre hjernehalvdel) når jeg følger de enkle, basic-øvelsene fra boka.

Venstre hjernehalvdel er litt som en Mafiaboss. Den liker å bestemme over det meste og ta kontroll over oppgaver selv om den ofte vet at ved mange tilfeller burde høyrehjernen få tatt over, da den ville gjort en bedre jobb. Rent logisk sett identifiserer venstrehjernen objekter, kategoriserer dem og setter navn på dem ut i fra det symbolsystemet vi etterhvert har lært oss gjennom oppveksten.

Noen av de første øvelsene går ut på å snu bilder opp ned, for så å tegne dem. Tanken bak dette (for nybegynnere som ikke er vant til å se på tegnermåten) ligger i at hvis du tegner dem den vanlige veien, har hjernen (Mafiabossen) lett for å tegne det den tror den ser, heller enn det øyet faktisk ser. (I forbindelse med symbolidentifiseringen; Slik mener venstre hjernehalvdel at en nese ser ut, mens høyre hjernehalvdel forklarer hvordan linjene og skyggene faktisk presenterer seg foran deg.)

Etter å ha tegnet en stund merket jeg at jeg absolutt ikke tenkte på hva det var jeg tegnet. Jeg så heller på formen, linjene og forholdet mellom dem, mellomrommene og flatene. Her er det lett og miste alt som heter tidsperspektiv. Jeg satte på en stoppeklokke, bare for å se hvor lang tid jeg faktisk brukte. Etter første tegning antok jeg at jeg hadde brukt litt under en time. Virkeligheten var nesten det dobbelte; 110 minutter! De neste to tegnigene gikk gradvis raskere og gjennomføre. Så det er nok sant at etter hvert som man øver seg og blir vant til å bruke denne måten å se på (med ‘høyredelen’), er det lettere og skifte mellom bruk av venstre og høyre hjernehalvdel og det blir stadig lettere (eller mindre komplisert vil jeg kanskje si) og tegne.

 

 

Dette var den første jeg tegnet. Forholdene mellom linjene er ikke helt riktig over alt. Særlig partiet ved overarmene og skuldrene er for brede i forhold til orginalen. Venstre skuder skulle også vært høyere opp (eller lavere sånn som det vises her opp/ned). Venstre stolarm skulle også vært høyere opp i forhold til høyre. + en del små feil. Men, dette er jo uansett øvelser. Det trenger ikke å være perfekt. Hele poenget er jo å øve og øve slik at det etter hvert vil bli perfekt. Hva definisjonen av perfekt er, blir jo en helt annen diskusjon, som jeg tror jeg tar på et senere tidspunkt. 😉

 

 

Min andre tegning. Også her ble det noen små feil, som at magen er litt for smal og ansiktet litt for bredt. Pluss en stor feil; venstre arma, og spesielt venstre hånda, er aaaalt for liten! Ha, ha, ha! Hvordan jeg har fått til dette aner jeg ikke. Jeg satt jo og stirret og jobbet møysommelig! Millimeter for millimeter, justerte underveis og sammenlignet mellomrommet mot de andre linjene. Ja, ja. Det er vel bare å være enda mer nøye i det videre arbeidet.

 

 

Den tredje tegninga. Dette er den tegninga jeg ble mest fornøyd med. Hele tegninga er trykket litt sammen og er smalere enn orginalen. Den har uansett mindre feil enn de foregående tegningene. Så derfor vil jeg våge å konstantere at øvelse gjør mester!

Jeg har et langt stykke igjen å gå før jeg kan begynne å tenke på og i det hele tatt kalle meg noe i nærheten av ordet mester. MEN, jeg liker uansett reisen underveis mot målet. Så nå skal jeg ut på litt sightseeing (det hører jo med på reiser). Kanskje jeg til og med møter på noen inspirerende mestere som er villig til å dele litt av sin hardt opparbeidede erfaring?!

 

Advertisements