Her om dagen satt jeg og klemte på et kinderegg, du vet, den gule plastkula. Ved nok trykk spratt den opp med en, for meg, meget fasinerende, hul poppe-lyd. Jeg så for meg denne lyden som soundeffect til alt fra krydderpartikler som virvler rundt i lufta etter åpning av en ny Pringlespakke til rødsprengte øyeepler som poppet ut av skallen. Det er snedig at når du jobber intenst med et spesifikt emne, ser du plutselig alt fra den synsvinkelen. Til og med hverdagens banale ting. Små detaljer over alt.

Betty Davis omtaler slike fenomener i boken ‘Å tegne er å se’. Som tittelen tilsier forklarer hun at for å tegne godt er noe av det viktigste å lære seg og se. Jeg mener virkelig se! Som å stirre på utsnitt av noe til du ikke lenger ser hva det er. Til du kun ser skyggene, teksturen og linjenes form.

Når du først har lært deg å se på denne måten er du fucked! Da sitter du ut på en fredagskveld, nyter en pils og slapper av i gode venners lag, mens du plutselig begynner å se i koder. Litt sånn matrix feeling.

 

Du prøver og riste det av deg, men av en eller annen grunn er er den intrikate flettingen på toppen av rottingstolen utrolig fasinerende i det rødlige lyset fra varmelampa. Once you go there, you can’t go back. Kanskje med kraftige medikamenter..

 

 

Advertisements