Så her står jeg.. ved døren inn til sjokoladefabrikken. Gjennom glippen skimter jeg flygende apekatter med polkadott mønster, tyttebær med hestehaler, skumgummi katapulter styrt av rosebusk kameler som skyter turkise kamferdrops. Ja da, her var det liv! Jeg vet det er mye å glede seg til. Så mange farger, skygger, bevegelser, mystikk, temperament! Men så var det de sabla skillpaddene da, du vet de kloke, som overveier hver minste detalj, som tar seg god tid og ikke gjør noe forhastet. De som vet at det ligger mer bak enn det som vises på overflaten. De som har levd lenge nok til å oppdage at en fantastisk sjokoladefabrikk er vel og bra det, men uten hardt arbeid og disiplin ville den ikke eksistert i all sin prakt. Den ville heller vært et klebelig sammensurium med assosiasjoner til en gigantisk hårete tyggegummi “blob”.  Ahh,  disse skillpaddene. Livet hadde nok ikke vært det samme uten dem heller.

Som liten hadde jeg alltid en veldig livlig fantasi, noe jeg (heldigvis) aldri har vokst av meg. Opp igjennom årene ble det en del skriving av historier fylt av fantasi og forundeligheter, kombinert med en masse tegninger og maleri. Valget om å ta tegning, form og farge på videregående kom naturlig. Og jeg stor koste meg! Mens andre elever så med mistro på meg da jeg forklarte at det jeg likte best med studiet var eksamener og tentamen. Noe som er logisk for meg: Der fikk vi utfordrende oppgaver hvor vi skulle ta i bruk alt vi hadde lært og sette det i praksis. Jeg husker da vi fikk delt ut tema; jeg brukte alltid å tenke på det første jeg assosierte med temaet og så bevege meg så langt bort fra den assosiasjonen som mulig, gjerne helt i andre enden av skalaen, fortsatt innenfor tema. Dessuten, hvor den linja går er jo subjektivt. Elsket (og gjør fortsatt det) HODEBRY.

Nå har det seg dog sånn at det ofte kommer snikende tanker om det “å være voksen” og “ta ansvar” osv. underveis i livet. Det er en indre stemme som hvisker om ting som inntekt, hus, hund, barn, Volvo stasjonsvogn og stakittgjerde. Det å leve fra dag til dag som frisinnet og kunstnerisk blomsterbarn med eksentrisk hår (mentalt bilde: Einstein som liten jente springende omkring på blomsterenga) virket liksom ikke så veldig ansvarsfult. Så jeg bestemte meg for å finne et yrke jeg kunne trives med, men også få en jobb og tjene til livets opphold på “normalt vis”.

Det ble så billakkering. Jeg har alltid likt biler og særlig den visuelle delen, og hadde alltid hatt lyst til å kunne og gjøre det selv. Jeg skulle helst kunne gjøre alt i hele verden selv, dog jeg har innfunnet meg med at det aldri kommer til å skje. Jeg hadde noen flotte år i yrket, med en god læremester som fortjener all mulig ros. Inspirasjon er utrolig viktig, særlig for meg. Jeg likte presisjonen i arbeidet, det fysiske, kravet om at det måtte være perfekt hver eneste gang. For meg var det en kunstform. Desverre ble jeg etter hvert mer og mer plaget av eksem på hendene. Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette med yrket resten av livet og følte at det var enklere å gå tilbake til studier mot en ny karriere nå heller enn senere.

Så da var jeg tilbake til utgangspunktet nok en gang: Hva skal jeg bli når jeg blir stor? Jeg tenkte og vurderte lenge, hva som var fornuftig VS hva jeg hadde aller mest lyst til. Denne gangen vant “blomsterbarnet”. Tankene om animasjon hadde fulgt meg i mange år. Fasinasjonen har alltid vært der. Ønsket om å skape! Det som har holdt meg tilbake er spekulasjoner på om jeg kan bli flink nok til å faktisk leve av det. Tilslutt ble konklusjonen: Det kan du ikke vite før du har prøvd det. Så her er jeg som nyoppstartet elev ved Noroffs 3D Design og Animasjon studie.

Med dette studiet håper jeg på å bli utfordret, inspirert, frustrert, gledelig overrasket, provosert, oppslukt, fasinert, være på gråten og ligge i fosterstilling under pulten fordi problemet jeg har forsøkt å løse i 18 timer ikke ser ut til å være fysisk mulig og la seg gjøre, å være i total lykkerus over og endelig ha løst det problemet jeg hadde jobbet med i 18 timer, – og generelt lære, vokse og utvikle meg til å nå nye mål.

Nå ser jeg at de polkadott apene harselerer skillpaddene igjen. På tide å tre gjennom døråpningen. Vi sees på den andre siden! .. hvis du vil være med..

 

Advertisements